liker vi. I går, mens etter å ha ventet en evighet (i siestaen) trodde
vi at vi skulle på tur til Wingammfabrikken. På beundringsverdig
dårlig engelsk kom en dame og sa at "the farm" var stengt alle andre
dager, så vi måtte reise der nå. Så uten helt å vite hva vi gikk til,
ventet vi en stund til, fikk en halv slurk espresso, og kjørte etter
en av mekanikerne opp i åsen. Til Valgatara, hvor vi ble møtt av ei
morsom rødhåret dame, som hele tiden unnskyldte seg med at hun ikke
kunne engelsk, men faktisk snakket det ganske bra. Vi var på
familiegården La Giaretta.
Valpolicella er stort. Kanskje ikke i utstrekning, men sjansen for at
du tar en Valpolicellavin når du grabber ett eller annet italiensk på
polet, er stor. Enorm eksport, og den største er Masi, som hvert år
eksporterer 14 millioner flasker!
Vår produsent er en familiedrevet gård. - Jeg og min mann, stort sett,
forklarte Francesca Nicoli oss i går. De produserer 60.000 flasker
hvert år, det meste til eksport, og hadde sju forskjellige viner, fra
relativt enkle til komplekse amaroner. Disse vinene er ikke å få tak i
hjemme, Sverige og Norge er vanskelige markeder å komme inn på for små
produsenter. En fantastisk ripasso er selvfølgelig også med i følget,
og en grappa, som vi ikke smakte på, Siden vi kjørte... Damen fortalte
oss at det var jo ikke så farlig her i Valpolicella, politiet var bare
ute etter de som hadde smakt på for mye om kvelden, så når det bare
var ettermiddag, gjorde det ingenting...
Men ok, henter meg inn igjen her...
Amarone er egentlig en feil. Aristokratiet her i nord, hadde en
favorittvin, en Recioto, laget av de samme druene som amaronen,
(corvina, corvinona, rondinella). Når sødmen var på topp i
gjæringsprosessen, skulle vinen tappes på flasker. Gikk det for lang
tid, forsvant sødmen, og man fikk tung rødvin med masse smak og duft,
sånn kjedelig amarone. Resultatet er en søt, rød vin med kul farge,
flott duft og uventa smak, litt kirsebæraktig. Når det gikk galt i
prosessen, og vinen ble tatt for tidlig, er resultatet amarone. Så den
søte Reciotoen gikk til fintfolket, mens amaronen måtte bøndene drikke
selv. Sånn er jaffal historien.
La Giaretta (http://www.cantinalagiaretta.com) har marker i flere av
de fem dalene som utgjør Valpolicella. Dette hjalp litt på
forutsigbarheten, ble vi fortalt i går, for når hagl og storm kanskje
ødela en hel avling, var det greit å ikke ha alt på en plass. De
dyrker alt de bruker selv, mens produsenter som Masi, kjøper fra
produsenter. Gården og dyrkingen har gått i generasjoner, og mens
mannen i huset hadde arvet alle familiehemmelighetene, hadde vår
vertinne tatt doktorgrad i vin... Når høstingen tar til i september,
er de 12-15 personer som er med. - Min mor, min far, en onkel, bare
gamle mennesker, kunne hun fortelle. - De unge vil heller gjøre andre
ting. Og vi vil ikke ha dem med, det trengs erfaring. Hvis bare en
liten klase lukter feil, eller har mugg som ikke viser en gang, kan
hele avlingen gå galt. Druene som blir til amarone tørkes, og hos
mange skjer dette maskinelt. Der vi var, ble druene lagt utover border
i flere etasjer og tørket uten noen som helst hjelp. Kom det en dag
med for fuktig vær, lukket de vinduene, så også her er det store
utfordringer.
Hvert år blir vinen lagret i nye franske eiketønner. de gamle får
bøndene, som selger dem til produksjon av brunt brennevin, armagnac,
congnac, calvados og slikt.
Det er i det hele tatt masse som skal gå bra for at vinen blir grei!
Og stort sett vet du ikke dette før det har gått lang tid...
I tillegg til den vanlige serien med en ferskpresset Valpolicella og
ripassoen og amaronen basert på tørkete druer, hadde de en meget
ekslusiv produksjon med druer fra et område i Marano. I Quadretti
kalles det, fordi det fra gammelt av var delt opp i kvadratiske biter,
og her er de eldste vinstokkene og beste forholdene.
Ikke vits å spør hva vi kjøpte, er det vel?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar